En forkynner kan ikke ta GT-tekster fram på prekestolen uten å ha tenkt noe over hvordan det prinsippielle forholdet mellom testamentene er å forstå. Og da må han begynne med NT. For en kristen er Jesu og apostlenes ord forpliktende. Deres forhold til, bruk av og omtale av Det gamle testamente får derfor en avgjørende vekt.
I dette første kapitlet vil vi prøve å finne noen grunnleggende trekk ved den måten NT utfolder tekster og motiver fra GT på. Dette bør i seg selv spille sterkt med når en skal utlegge de aktuelle tekstene og motivene i forkynnelsen. Samtidig angir det et prinsipielt forhold mellom testamentene som forkynneren ikke kan overse når han har for seg tekster/tanker som ikke direkte er sitert – eller alludert til – i NT. Flere av de følgende artiklene i denne antologien utdyper nærmere noen av enkelthetene ved det vgen vil berøre.
Vi vil starte med opptakten til Hebreerbrevet, et av de skriftene der GT spiller aller størst rolle:
Gud har talt
”Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden.” (Heb 1:1-2)
Gud har talt. Det er et avgjørende faktum. Men da blir det også avgjørende for oss å spørre: Hvor? Hebreerbrevet gir oss her et dobbelt svar: Gjennom profetene og gjennom Sønnen. Der har Gud talt. Om vi i dag hadde spurt forfatteren: Hva mener du med profetene? ville han ha hentet fram det vi kaller Det gamle testamente (GT), det som for ham var, Den hellige Skrift eller Skriften. Profetene er her – i begynnelsen av Hebreerbrevet – trolig en samlebetegnelse på hele GT.
NTs Gud er ikke en annen Gud enn GTs. GTs gudsbilde blir aldri korrigert i NT, bare nærmere utfoldet i lys av den nye æra. Det tas for gitt i NT at Gud er skaperen, historiens suverene Herre som tross synd og djevel og kaoskrefter holder verden i sin hånd. Han er den hellige og nidkjære Gud som ikke tåler menneskets opprør og vantro. Han søker samfunn med syndere og kaller til omvendelse. Noen av disse sterke motivene – f.eks. skapelsesteologien – i GT har liten plass i NTs tekster, simpelthen fordi NT forutsetter at forkynnelsen ”står på” gammeltestamentlig grunn og skal utlegge GT-tekster.
Guds tale gjennom Sønnen, i disse siste dager, er ikke bare Jesu egen forkynnelse slik vi møter den i evangeliene. Guds tale gjennom Sønnen er for oss beretningene om Jesus, hans liv, virke, hans forkynnelse og hans død og oppstandelse. Og det er apostlenes forkynnelse om Jesus og livet med ham etter pinsedag. Slik tenkte apostlene selv: ”Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.” (1Tess 2:13) Dette finner vi nå i vårt NT.
Hebreerbrevets dobbelte svar kan vi derfor enkelt omskrive slik: Gud har talt til oss gjennom GT og NT.
Guds tale knyttes til en bestemt historie. I denne historien har Gud talt mange ganger og på mange måter, sier Hebreerbrevet. Det er en historie om skapelse, syndefall, utvelgelse av et folk og Guds ledelse av dette folket. Det er en åpenbaringshistorie. Denne historien kalles også en frelseshistorie, ikke bare fordi Gud griper frelsende inn i folkets liv, men fordi hele denne historien har et utblikk framover mot en frelse for alle folkeslag.
Den sterke og førende makt i denne historien er Guds Ord. Gud talte og det skjedde i skapelsen (Sal 33:6 og 9), og Gud talte gjennom både lov og evangelium i sin samhandling med sine utvalgte tjenere og med Israelsfolket. GT er nedslag av Guds tale inn i tiden, inn i bestemte situasjoner og på mangfoldig vis. Men i følge NT åpenbarer ikke Gud seg bare gjennom direktetale og gjennom åpenbaringshandlinger. GT i seg selv er Guds åpenbaring, ikke bare et vitnesbyrd om Guds åpenbaring. GTs skrifter er inspirert av Gud. (2 Tim 3:14-17). Der, i GT, har Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, talt på foreløpig måte og gjennom et mangfold som inkluderer
- de historiske bøkenes omtale av begivenhetene som skjedde,
- visdomsbøkenes etiske refleksjoner som knyttes til det folket Gud utvalgte og
- folkets respons på Guds handlinger i salmetekster.
Derfor kan Hebreerbrevets forfatter si Derfor, som Den Hellige Ånd sier – og sitere en salmetekst (3:7).
Mye teologisk litteratur anerkjenner at Gud har handlet og åpenbart seg i historien. Denne teologien har altså som forutsetning at Gud finnes, at han kan gjøre undergjerninger og åpenbare seg i ord og gjerninger. Men når det så kommer til Skriften, betraktes den som vitnesbyrd om Guds åpenbaring”. Uttrykksmåten avslører en tanke om Skriften som er fremmed for både GT og NT. En vil ikke akseptere at Bibelens ord i seg selv er åpenbaring, at Gud faktisk taler der, at Bibelens skrifter er inngitt av Ånden og er Guds tale til oss
En lang åpenbaringshistorie
Guds har altså talt gjennom en lang åpenbaringshistorie og gjennom den boken som bevitner denne historien.
Denne historien har sitt klimaks i disse siste dager. Med dette uttrykket sikter ikke forfatteren til tiden like før han skrev Hebreerbrevet. Uttrykket signaliserer at det er kommet en ny epoke i Guds åpenbaringshistorie. Det er denne siste epoken som også kan omtales som den nye pakt (7:22). Den er på alle måter bedre, større, mer fullkommen enn den gamle. Ja, den er målet for hele den historien som Det gamle testamente bevitner. Hebreerbrevet forutsetter altså at GT beretter en uavsluttet åpenbaringshistorie. Og den åpenbaringshistorien Gud har ledet gjennom Israels historie, peker framover mot Jesu komme og fortsetter ved ham så å si på et nytt plan. GT vitner om Ham, Sønnen, som skulle komme og være øversteprest til evig tid: For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet. (7:28)
Men er nå Guds tale gjennom åpenbaringshistorien blitt uaktuell etter at Sønnen kom?
GT er den kristne kirkes bok
Hebreerbrevet er selv den sterkeste protest mot en slik tankegang. Riktignok heter det at Guds tale var til fedrene. Men Hebreerbrevets bruk av GT dokumenterer med all tydelighet at Gud gjennom de historiske fakta i denne åpenbaringshistorien, i beskrivelsen av den, i tolkningen av den og i forkynnelsen i den (altså gjennom GT) har åpenbart seg for oss. GTs ”fremadstrebende tendens”, det at det sikter fram mot en ny og bedre pakt, gjør det ikke mindre aktuelt. Hvert eneste kapittel viser hvordan forfatteren nettopp orienterer seg ut fra GT, både når det gjelder Jesusforkynnelsen (f.eks. utleggelsen av temaet Jesus som øversteprest (4:14-10:19)), og når det gjelder vår vandring som kristne på troens vei ( f.eks. kapitlene 3-4 og 11-12).
For forkynnere i dag blir derfor både Guds tale gjennom åpenbaringshistorien fram til de siste dager, og hans tale gjennom Sønnen i de siste dager kilden å øse av og normen å forpliktes av.[1] Forkynnelse med myndighet må i dag som i aposteltiden forankres i den Guds tale i GT som Hebreerbrevets åpningsvers sikter til. GT er den kristne kirkes bok.
Hele NT orienterer seg ut fra GT
Om vi nå går fra Hebreerbrevet til andre skrifter i NT, finner vi samme grunnholdning. Ja, allerede NTs aller første vers forutsetter at GT og NT hører sammen. Overgangen mellom testamentene har en tydelig ”link”. Kontakten knyttes tilbake til frelseshistorien. Løftene om en framtidig frelse og en framtidig frelserskikkelse utgjør, som vi allerede har sett, en hovednerve i GT. Det eskatologiske perspektivet er sterkt. Når Matteus begynner slik: Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn (Matt 1:1), knytter han bevisst an til denne hovednerven. Jesus, NTs hovedperson, er Davidssønnen som skulle komme og opprette Guds rike, og han er Abrahams sønn, den egentlige løftesønnen, som skulle oppfylle løftet om velsignelse for alle folkeslag.
Matteus understreker også på mange andre måter at GT peker framover mot Jesus og den kristne kirke. Det skjer f.eks. gjennom de såkalte refleksjonssitatene som ikke minst dominerer i fødselsberetningene, f.eks. 1:22: ”Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten …”
Fortsetter vi å lese evangeliet, finner vi omtalen av Johannes døperen. Det selvsagte utgangspunkt er: Døperen er sendt i forveien for Messias, den Messias som Gud hadde lovt i GT. Og himmelrøsten som lød ved Jesu dåp (Matt 3:17), siterer – eller alluderer til – tekster med sterkt profetisk preg. Både Sal 2:7, om frelseskongen på Sion, og den første sangen om Herrens lidende tjener (Jes 42:1) fikk ny aktualitet den dagen i Jordan! Gud selv stadfestet at evangeliets hovedperson, Jesus Kristus, er den lovede Messias, den frelseskongen som Gud hadde gitt løfter om tidligere i frelseshistorien og som kom for å bære menneskenes synder.
Eksempel fra Johannesprologen[2]
Johannesevangeliet har ikke som Matteusevangeliet så mange direkte utsagn om profeti – oppfyllelse. Men forankringen i GT i er svært tydelig, fra første vers av. Åpningsformuleringen I begynnelsen var Ordet lar leserens tanker straks gå til åpningsformuleringen i 1 Mos. Evangelisten er seg bevisst at hans hovedperson i en forstand også var hovedperson i GT, ja, han var hovedaktøren allerede i skapelsen. ”Alt er blitt til ved ham.” (1:3) Så lenge ikke Ordet (Logos) ble identifisert med mennesket Jesus Kristus, var det ikke umulig for greske lesere å akseptere dette. Problemet oppsto når det begynte å gå opp for dem at Johannes nettopp lar Ordet bli menneske. På ett bestemt punkt i historien kom Ordet til oss og ble en person av kjøtt og blod. Inkarnasjonen var for greske ører en sjokkerende og anstøtelig ”nyhet” som de ikke kunne akseptere. Jøder som var påvirket av hellenismen (f.eks. filosofen og skriftutleggeren Filo), måtte også på sin side reagere på enkeltformuleringene i dette inkarnasjonsverset framfor andre: ”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (1:14) Her så de nemlig tydelig hvordan apostelen bevisst lot GT-motiver møtes i personen Jesus fra Nasaret. Ordet var for dem ”det verktøy som den allmektige skapte universet ved, gjorde seg kjent for menneskene ved, forklarte sin hensikt for sitt folk ved og handlet til frelse for sitt folk ved.”[3] Nå forkynte apostelen at dette Ordet til en bestemt tid og på et bestemt sted ble kjød. Videre oppdaget de sikkert at Johannes alluderer til Ex 25:8 om Guds bolig, tabernaklet, som Moses fikk befaling om å lage. Verbet bak oversettelsen tok bolig i 1:14 er for øvrig et verb som ordrett betyr slo opp sitt telt. En ny og avgjørende fase i åpenbaringshistorien hadde begynt med Jesus. Tabernaklet i ørkenen blir et blekt forbilde på en tid der Gud i Sønnen på endegyldig måte kom – og nå ikke bare til Israel, men med adresse til hele verden. At hele verden er i fokus, ikke bare Israel, er et gjennomgående preg ved hele NT, ikke minst hos Johannes. (Jf døperens ord i 1:29 som forutsetter at Jesus bar verdens synd.)
Også med uttrykket vi så hans herlighet henspiller Johannes på tabernakel- og tempeltekster i GT. GT hevder at Herrens herlighet oppfylte tabernaklet (Ex 40:34, jf 1 Kong 8:10 og Esek 44:4). Gud bodde blant sitt folk. Og, hevder Johannes, i dag har han på tilsvarende vis tatt bolig i menneskeslekten som en av oss, ved ham som er Guds Sønn og Menneskesønnen. Herligheten blir åpenbart for oss i ham, Ordet fra evighet.
Det Gud ropte til Moses da han tillot ham å se hans herlighet bakfra, avspeiles også tydelig i inkarnasjonsverset framfor andre, 1:14: ”Herren gikk forbi hans ansikt og ropte: Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet.” (Ex 34:6) I den nye åpenbaringen fanges denne proklamasjonen opp. Den enbårne sønn er full av nåde og sannhet. Når Jesus trer fram på historiens arena, møter vi Guds nåde og sannhet: ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.” (Joh 1:18)[4] og [5]
”Ham har vi funnet”
GT inneholder altså profetier, forestillinger, forbilder og motiver som evangeliene overalt forutsetter, alluderer til eller sier er ”oppfylt” i Jesus. Jesus og apostlene ser hele frelseshistorien både som forstadiet for og som mønsteret for frelseshistoriens ”høyere nivå” som kommer med Jesus Kristus. Dette inkluderer ikke bare de historiske beretningene, men også de poetiske skriftene og profetskriftene. Disippelen Filip sier dette nokså rett fram i det kapitlet vi nettopp har stanset ved (Joh 1): ”Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret.” (v46)
Prof. Bruce sammenfatter NTs beskrivelse av Jesus som oppfylleren av løfter og motiver med følgende utsagn: ”I Jesus er løftet oppfylt, pakten fornyet, profetiene oppfylt, loven oppfylt, frelsen kommet nær, den hellige historien har nådd sitt høydepunkt, det fullkomne offeret er gitt og blitt godkjent, den store øverstepresten over Guds hus har inntatt sin plass på Guds høyre side, den profeten som er lik Moses har kommet, Davids sønn regjerer, Guds rike er blitt proklamert, Menneskesønnen har fått sitt velde av den gamle av dager, Herrens tjener, som er blitt slått til døde for sitt folks overtredelsers skyld og har båret de mange synder, har fullført sitt guddommelige kall … Han har sett frukt av sin sjelemøye og er nå blitt priset og herliggjort og høyt opphøyet.”[6]
Da Jesus trådte fram etter sin dåp, begynte han sitt virke i synagogen i sin egen hjemby. Det vi der leser, angir Jesu egen forankring for sin framtreden og oppgave. Han er nettopp ”den som skulle komme”, den som Skriften vitner om: ”De gav ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. Alle gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?” (Luk 4:17-22)
GT har mange det skal komme en-tekster. Disse tekstene dannet grunnlaget for den forventningen som mange stille i landet bar på, slike som sammen med Simeon i templet nettopp ventet på Israels trøst. (Luk 2:25) Men i Jesu hjemby ble Jesus etter hvert avvist. De kunne ikke akseptere at Skriftens det skal komme en-tekster nettopp handlet om ham
”Etter Skriftene”
Men Skriftens forfattere er ikke i tvil. Vi finner dette perspektivet i omtrent alle skriftene i NT. Gang på gang sies det rett ut. Luk 24:44 og Joh 5:39, som Bruce henviser til, er to av de viktigste referansene i evangelielitteraturen. Jesu egne ord til jødene ”Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg.” (Joh 5:39), ble retningsgivende for apostlene og urmenigheten.
I Apg og hos Paulus spiller oppstandelsen en stor rolle. Også den er forutsagt i GT. I følge Lukas siterte Peter Davids ord i Sal 16:8-11: ”Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse.” (Apg 2:30-21) Peter underslår ikke den historiske situasjonen bak salmeteksten. Men han leser salmen i lys av den ed Gud hadde svoret David, en ed knyttet til åpenbaringen om en framtidig frelseskonge (jf f.eks. 2 Sam 23:3-5). Og fra oppfyllelsens ståsted kan Peter trekke en linje fra salmens ord om ”ikke å se tilintetgjørelse” til Jesu oppstandelse.[7]
Paulus betoner på samme vis at både korsdøden og oppstandelsen skjedde etter Skriftene. Og dette tilhørte det fundamentale i deres budskap: ”For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppsto på den tredje dag etter Skriftene.”(1Kor 15:3-4)
Apostlenes grunnleggende forkynnelse om Jesus kalles i fagspråket deres kerygma.[8] At Jesu person og gjerning, hans død, oppstandelse og opphøyelse i apostlenes kerygma stadig forankres i GT, er lett å registrere. Bruces sammenfatning ovenfor har god dekning i NT.
- Det er Jesus som er Messias, løftesønnen, jomfrusønnen med navnet Immanuel fra Jes 7,14. Han er barnet i Davidsslekten med de store titler: Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste i Jes 9,6. Han er den åndsutrustede kvisten fra Isais stubb i Jes 11,1, – altså en konge fra samme utgangspunkt som David (Messias).
- Det er dermed også Jesus som er den kommende gode hyrde, min tjener David, i følge Esekiel 34:23, rettferdige spiren i Davids ætt med navnet: Herren, vår rettferdighet i Jer 33,16.. Han er kongen på Sion som i Salme 2 tiltales med ”Du er min Sønn, jeg har født deg i dag”, herskeren fra evighets dager som i følge Mi 5,1 skulle fødes i Betlehem, nettopp Davids fødeby.[9]
- Det er Jesus som er Menneskesønnen i Daniels bok 7:14.
- Det er Jesus som er profeten, den nye Moses, 5. Mos 18:15. Jesus er også oppfyllelsen av mange ordninger og motiver i den GT-lige åpenbaring.
- Det er Jesus som er velsignelsen til alle folkeslag, den Gud lovte Abraham (1 Mos 12:3 og paralleller). Derfor sa han da også: Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, d.e bring dem velsignelsen som Gud lovte Abraham (Matt 28:18; Gal 3:14).
- Det er Jesus som er den som påskelammet siktet fram mot. De første kristnes påskefeiring ble helt annerledes enn deres tidligere feiring. Jesus døde i påsken nettopp for å være den nye pakts påskelam og gi sitt blod. (1 Kor 5,7).
- Sentrum i GTs offerordning er Jesus (Hebr 5-10).
- Det var Jesus som fulgte Israel under utferden fra Egypt. Og denne begivenhet peker fram mot vår tid, Jesus fører sitt folk ut av ”trelldommen” og inn på pilegrimsveien til det himmelske Kanaan (1 Kor 10:1-11; Hebr 3-4.).
Slik ser vi hvordan Jesus selv og apostlene leser frelseshistorien i GT som et forstadium som har sitt mål, sitt telos, i Jesus. De leser GT frelseshistorisk, profetisk, typologisk og kristologisk.[10]
Vi vil nå mot slutten av artikkelen gjøre et par motiver til gjenstand for en særlig behandling. De står i en tett sammenheng med profetiene om den kommende Messias
Jesus – autobasileia
Det ene er gudsrike-motivet. Kimen ligger i GTs Davidsrike. David var kongen som Gud selv hadde innsatt på Sion. Det er hovedmotivet i Sal 2. Dette motivet spiller en stor rolle i GT, helt fra den såkalte Natanprofetien (2. Sam 12:12-16). De senere profetene utfoldet Natanprofetien og forkynte en kommende Davidssønn. Men denne Messias er konge for et rike, et nytt Davidsrike. Messiasprofetiene veves dermed sammen med profetier om et kommende fredsrike, et rike som sprenger rammene for et ”rike av denne verden” (jf Joh 18:35). Det er et evig rike basert på en fredspakt som aldri skal svikte (Jes 54:10). Davidsriket var et teokrati, Gud selv skulle være Israels reelle konge. Men ”davididene”, kongene i Davids ætt, realiserte ikke Guds store visjon. Uttrykksmåtene om dette riket i profetiene sprenger endatil rammene for det en konge av Davids format kunne virkeliggjøre. Det knyttes nok til Israel som Guds folk i den fasen av frelseshistorien. Men oppfyllelsen kommer til å overgå vanlige politisk-materielle realiteter. Håpet om dette fornyede Davidsriket knyttes i NT til Jesus og hans frelsergjerning.. Han er den gode hyrden som kom til sitt forkomne folk (Matt 9:34, jf Esek 34). Han er, som Origenes uttrykte det, autobasileia, riket selv. Da døperen Johannes steg fram forkynte han: ”Himmelriket er nær.” (Matt 3:2) Johannes var forløperen for Jesus, og meningen er åpenbart: Guds rike er tilstede og nær i ham. Da Jesus steg fram, forkynte også han: ”Himmelriket er nær.” (Matt 4:17). Men i hans munn er meningen: Guds rike er nær i meg, jf Matt 12:28.
Men denne hyrden – som også har ”andre får” – (Joh 10:16) – måtte bli slått og flokken spredt (Matt 26:31, formuleringer som henspiller på Sak 13:7). Dermed knyttes den kongelige Messiaslinjen sammen med tekstene om den lidende tjeneren, se nedenfor. Innskriften på korset får sin dype mening: INRI[11] – Jesus fra Nasaret, jødenes konge. For han var Guds konge på Sion, han var den som i egen person brakte Guds rike nær. Men han var det på en måte som integrerte ulike motiver i GT.
Johannes gjengir en interessant samtale mellom Jesus og Pilatus. Temaet er nettopp Jesu kongepretensjoner. Under overflaten aner vi hvordan Jesus selv forstår GT-tekster der Guds-rike-motiver klinger med: ”Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.” (Joh 18:37)
Dermed er også et grunnleggende spenningsforhold i teologien satt på dagsorden: Hvordan er forholdet mellom ”riket for Israel” og dette Guds rike som Jesus er Messias for? Hvordan er forholdet mellom hans menighet (Matt 16:18 og 18:17) – bygd opp på apostlenes grunnvoll (Matt 16:18 og Ef 2:20) – og det gamle gudsfolket som fikk løftene (Rom 9:4)? Oppfyllelsen i Kristus sprenger jo rammene for Israel. Det særkjenne vi har funnet ved NTs typologiske forståelse av GT, blir her særlig synlig. Fra et jordisk/politisk Davidsrike fører NT oss til et rike som ikke er av denne verden (Joh 18:35). På spørsmålet om riket for Israel, svare Jesus derfor med ett av de sterkeste ordene vi har om den kristne misjon. Den skal gå vervende ut blant folkeslagene, uten jordiske våpen, bare med ord og sakrament. Slik samler Gud seg et folk for sitt navn blant hedningene (Apg 15:14) som altså inkluderes i oppfyllelsen av løftene om det kommende riket. Det er både kontinuitet og brudd når det gjelder forståelsen av riket, jf apostelens billedbruk i Rom 9:17-27.
Når apostlene proklamerte blant folkeslagene at Herren var konge, talte de om den korsfestede og oppstandne Jesus. I samfunn med ham har hver den som blir født på ny ved dåp og tro, del i de eskatologiske rikdommene som GTs ord om det kommende fredsriket innebærer, selv om riket først kommer i kraft ved hans gjenkomst (Matt 24:30).
Den lidende tjener
Diakonen og forkynneren Filip[12] tilhørte den første generasjons kristne. Han hørte ofte på apostlene, for de hadde viet seg til Ordets tjeneste. Han registrerte ikke minst deres tolkning av GT. Den var gjennomsyret av de begivenhetene de hadde opplevd. De sa: Vi har hørt og sett og opplevd oppfyllelsen av profetiene. Den er knyttet til Jesus. Nå er den siste tid kommet. ”Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.” (Apg 2:36)
Da etioperen i vogna på veien til Gaza spurte Filip hvem som omtales i den teksten som for oss er kjent under Jes 53, hadde han svar på rede hånd. ”Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.” (Apg 8:35) Sløret hadde blitt dratt til side ved Ånden da apostlenes budskap lød (2 Kor 3:16). Filips slutning ble entydig: Det er Jesus som er Den lidende tjeneren hos Jesaja. Hans død ble jo av apostlene tolket med klare allusjoner til den teksten. Og Filip hadde sikkert ofte hørt apostlene sitere Jesu egne ord etter oppstandelsen: ”Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.” (Luk 24:46f)
Messias måtte lide. Han skulle være Jes 53 i egen person. For å vinne mennesker tilbake til Guds rike, måtte han – midt i sin kongeverdighet – bære straffen for de manges synder.Jesus fra Nasaret, jødenes konge ble offerlammet, ført bort for å slaktes.[13]. Han kunne med rette ta den lidende Davids ord i Salme 22 i sin munn, for han var som en orm, spottet av mennesker, foraktet. Ja, endog loddkastingen om Jesu kjortel var beskrevet i salmen. Og Jesus selv uttrykte sin fortvilelse med salmens begynnelsesord: ”Eli, eli, lama sabaktani!”
Filips forkynnelse for den etiopiske hoffmannen samsvarte med den forståelsen av Jes 53 som preger hele NT. Om ikke NT ofte siterer Jes 53, er allusjonene til og hovedtankene fra denne teksten dess flere. Ja, Jes 53 er nærmest referanserammen både for lidelseshistorien og for apostlenes lære om betydningen av Jesu død.
Guds ja til sine løfter
Det vi har gjort rede for så langt i dette kapitlet, gjør at vi ikke overraskes når vi leser en fundamentaltekst fra Paulus’ hånd om Jesus som sentrum i GTs løfter. For alle linjene fra GT møtes i den ene, den oppstandne Jesus fra Nasaret. ”For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.” (2 Kor 1:20) GT og NT handler seg om samme frelseshistorie. ”Både Luther og Paulus tror på en åpenbaringssammenheng, som først kan bli riktig forstått når åpenbaringen foreligger i sin helhet.”[14] Og i denne frelseshistorien er Kristus selve aktøren og midtpunktet. Det ser vi når vi leser NT.
Når prof. Wisløff i sin prekenlære skulle karakterisere Luthers holdning til GT, uttrykte han noe som vi må gi vår tilslutning, og som er behandlet nærmere i en egen artikkel: ”Gud har aldri handlet med menneskene uten gjennom Kristus. Der hvor Guds sterke, nådige hånd er virksom, der er Kristus… Tror vi at det er den samme Gud vi møter i NT og GT, så må vi fastholde at også fedrene i GTs tid – enten de visste det eller ikke – fikk møte Kristus der hvor de møtte Guds nåde.” [15]
Augustins berømmelige formulering
Kirkefaderen Augustin (354-430) ga uttrykk for et grunnforhold mellom testementene som bekreftes av NT selv: ”NT er skjult tilstede i GT; GT er åpenbart i NT.”
- F. Bruce uttrykker samme sak med referanse til filosofen Aristoteles og hans lære om hvordan forstå en sak. Bruce sier: ”Den historiske kristendommen kjenner igjen Det gamle testamentes mål eller telos i Det nye testamente, og en behøver ikke si ja eller amen til alt Aristoteles har sagt for å holde med ham i at hva saken enn gjelder, forstås den best i lys av dens telos.”[16]
Når vi her taler om NTs telos, mål, innebærer det at det eskatologiske utblikk i GT, havner hos Jesus. Men med det menes ikke at fullendelsen allerede er nådd. Vi begynte med Hebreerbrevets innledning hvor det heter: nå i disse siste dager. Jesu komme, menighetens framvekst og misjonen er eskatologiske begivenheter. De hører til i de siste tider. De er innesluttet i løfter fra tidligere faser i frelseshistorien. Men selve sluttfasen gjenstår. Når det gjelder denne sluttfasen, blir GTs utblikk framover bekreftet av NT samtidig som det klart tydeliggjøres at sluttbegivenhetene er knyttet til den korsfestede og herliggjorte Jesus selv. Dette slår igjennom ikke bare i undervisningen til de kristne i brevlitteraturen, men i omvendelsesforkynnelsen i Apostlenes gjerninger: ”Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.” (Apg 3:19-21)
Denne sterke appellen til omvendelse gis altså på basis av GTs Messiasforventning og med sikte på tilgivelse for syndene og håp om å få del i Guds rike når det kommer i herlighet. Med denne appellen vil vi avslutte denne artikkelen og gå over til et nærliggende tema: GT i kirkens forkynnelse. Der drøftes for øvrig en del aspekt ved NTs bruk av GT som ikke har fått noen vesentlig plass i denne artikkelen.
Anvendt litteratur:
Bruce, F. F. (1968): Det som är sagt. Oversatt av Ivan Hellström, Stockholm:EFS-förlaget,
Dodd, Charles H. (1962): The apostolic Preaching and its developments. Three lectures. Norris – Hulse, University of Cambridge, England.
Goppelt, Leonhard, (1939): Typos. The Typological Interpretation og the Old testament in the New, Eerdmans Publishing Company, Grand Rapids Michigan (oversatt fra tysk og utgitt 1978).
Greidanus, Sidney, (1999): Preaching Christ from the Old Testament: A Contemporary Hermenevtical Method, Grand Rapids: Eerdmans.
Mæland, Jens Olav (red.) (1985): Konkordieboken. Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Lunde Forlag. (Utgitt første gang i Tyskland, 1580.)
Valen, Karsten, (2006): På talefot med profetene, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug Skoler, Oslo.
Wisløff, Carl Fr. (1951): Ordet fra Guds munn, Lunde Forlag, Oslo, 5. opplag 1988
Sjaastad, Egil (2002): ”Ekko av Jes 53” i BUDSKAP 2002. Årsskrift for Fjellhaug Misjonshøgskole (FMH), s 82-105.
[1] Jf Konkordieformelen, se Mæland 1985:388.
[2] Joh 1:1-18 kalles gjerne Johannesprologen, et slags forord som sammenfatter hva og hvem hele evangeliet dreier seg om.
[3] Bruce 1968:17-18.
[4] Vi har her med vilje brukt uttrykk som ”en ny og avgjørende fase”, ”på endegyldig måte” og understreket at åpenbaringen i GT ”overgås” i rekkevidde og omfang av den nye som skjedde ved inkanasjonen. Det vi her registrerer, er en typologisk bruk av GT-hendelser. Et særkjenne ved typologien, er at den virkeligheten en begivenhet/person peker fram imot, er forbilde eller modell (”typos”) på, overgår forbildet i betydning. I vår tekst innebærer det at forbildet – eller la oss kalle det Det gammeltestamentlige motstykke – som er tabernaklet/templet, har mistet sin funksjon. Når Sønnen har kommet, og når han ved Ånden forkynnes i verden, er ikke Gud lenger i templet med sitt frelsende nærvær. For i ham er templet revet ned og bygd opp igjen på tre dager, slik Jesus selv i følge Johannes uttrykte seg overfor jødene i 2:19-21.
[5] Fenomenet typologi er grundig utredet hos Goppelt, se bl.a Goppelt 1939:17f. I denne boken går vi nærmere inn på dette flere steder, grundigst i Håkon Sunde Pedersens artikkel.
[6] Bruce 1968:19.
[7] Dermed kan ikke Peters bruk av denne GT-teksten uten videre kalles allegori. Allegorien forutsetter at det historiske avstreifes. Peter leser Davids ord i lys av oppfyllelsen i Kristus, og da får han lys over en dimensjon ved teksten som han med apostolisk autoritet kan forkynne til oss: Nemlig at Guds hellige – Messias – ikke skal se tilintetgjørelse, men oppstå fra graven. Vi registrerer likevel at Peters anvendelse av dette salmestedet sprenger rammen for en ren historisk/typologisk tolkning av salmen.
[8] Kerygma, gresk for et budskap som skal ropes ut, forkynnes. Dodd har en grundig behandling av dette og lignende begreper, se Dodd 1962:7ff.
[9] Jf Sjaastad 2002, s106ff.
[10] Se Greidanus 1999:203-277.
[11] INRI er forbokstavene i den latinske gjengivelsen av innskriften på korset, Jesus fra Nasaret, konge (Rex) jødenes (Iudaiorum).
[12] Det dreier seg her om den Filip, en av de syv såkalte diakonene som i følge Apg 6.1-6 ble vigslet til sin tjeneste av apostlene.
[13] Ekkoet fra Jes 53 lyder stadig vekk i NT. Dette er påvist bl.a i min artikkel Ekko av Jes 53 i FMHs årsskrift BUDSKAP 2002: 82-105.
[14] Wisløff 1951:215
[15] Ibid 1951:216.
[16] Bruce 1968:8.
Refleksjoner 